BleedMyselfDry

Promises, promises
I’m feeling burned
You taught me a lesson
I didn’t want to learn

Why did I come here?
Please tell me again
Why did you ask me?
Don’t say you forget

I long for, I long for
I long for my home
I long for a land where
No man was ever known

With no neurosis
No psychosis
No psychoanalysis
And no sadness

I’ll pick up the pieces
I’ll carry on somehow
Tape the broken parts together
And limp this love around

Limp this love around

PJ Harvey

Det sies at det som ikke tar livet av en, gjør en sterkere. Jeg har betvilt denne påstanden mang en gang. Sterkere? Hva betyr det? Klokere? Bitrere? En erfaring rikere? Hva faen er rikere? Jeg ba aldri om å bli rik.

Jeg burde forbanne min stahet og min stolthet. Som fikk meg ut på dypt vann. Men som kanskje også gjorde at jeg holdt ut. Holdt meg flytende. Selv om jeg fortsatt kaver rundt i havet. På overflaten er det turkisgrønt. Fargerike vakre koraller. Papegøyefisk som lykkelig mumser mat høylytt. Men hvis jeg trekker pusten dypt, og dykker ned så langt jeg kan, så skimter jeg mørket der nede. I det fjerne. Det er kaldt og ensomt der nede…

De mørke tankene er veldig langt bak i kroppen idag, for langt. Men… kanskje jeg skal ramse opp noen episoder jeg kan skrive om senere. Som en slags forpliktelse ovenfor meg selv. Kjenner det blir ufattelig kipt bare å skrive ned stikkord. Best å gjøre det fortfortfort, vil ikke dra tankene for langt frem akkurat nå.

Sigarettsneip i låret

Sykehusbesøk

En natt i skogen

Innelåst

Pappa gråter

Dødsangst

Brevet

Det holder kjenner jeg..

Usikker på hvor jeg skal begynne her. Ta det kronologisk? Rulle opp historiene bakover? Eller ta tankene som de dukker opp? Dette er mine tanker. Gamle tanker. Gjemte tanker. Jeg forventer ikke at noen andre skal skjønne dem. Eller sammenhengene. Tror ikke jeg gjør det selv heller..

Tror jeg tar tankene som de kommer..

Jeg har bestemt meg. I sommer skal jeg besøke deg.
Det har vært i tankene mine en stund nå, faktisk flere år.
Men det har forblitt kun en tanke.

Fordi det er skremmende. Rart. Hjerteskjærende.
Det er så lenge siden vi møttes. Snart 20 år. Herregud, tiden flyr..

Du har vært i tankene mine mange ganger. I drømmene mine også. Og marerittene.
Sjeldnere og sjeldnere. Heldigvis?
Men det ligger alltid der. Tror du alltid kommer til å ligge der.

Jeg har elsket deg. Og hatet deg. Intenst. Mye mer enn jeg håper jeg kommer til å hate et annet menneske noen gang igjen.
Jeg hater deg ikke lenger.

For selv om jeg gikk ned for telling gang på gang, var du tross alt alltid den tapende parten. På lang sikt.

Og jeg er fortsatt her. Du er ikke her lenger.
Håper du har det bedre hvor enn du er nå.

Vi sees snart. For siste gang?

Men kanskje de faktisk bør skrangles litt med

Dette kan bli svin for perler

Men det får stå sin prøve

Jeg trenger å blø hjertet mitt tomt