Arkiv fortilgivelse

Brevet

Det lå et brev i postkassa mi. Hvit, vanlig konvolutt. Poststemplet Oslo Kretsfengsel. Skriften utenpå var stor og barnslig. Jeg hoppet over sju pulsslag. Tok det med inn, og åpnet det med dirrende hender. Jeg husker ikke lenger ordlyden nøyaktig. Jeg er ikke engang sikker på at jeg har brevet liggende fortsatt.

Det var en unnskylding. Jeg hatet unnskyldninger. Klossete skrevet. Fullt av stavefeil, dårlig språk. Men ordene var alikevel klare. Du var lei deg. Og ba om unnskyldning for å ha behandlet meg dårlig. Flere år etterpå. Det var sterkt. Og godt. Tror jeg må se om jeg fortsatt har brevet liggende…

Jeg svarte deg i tankene mine.

Gjensyn

Jeg har bestemt meg. I sommer skal jeg besøke deg.
Det har vært i tankene mine en stund nå, faktisk flere år.
Men det har forblitt kun en tanke.

Fordi det er skremmende. Rart. Hjerteskjærende.
Det er så lenge siden vi møttes. Snart 20 år. Herregud, tiden flyr..

Du har vært i tankene mine mange ganger. I drømmene mine også. Og marerittene.
Sjeldnere og sjeldnere. Heldigvis?
Men det ligger alltid der. Tror du alltid kommer til å ligge der.

Jeg har elsket deg. Og hatet deg. Intenst. Mye mer enn jeg håper jeg kommer til å hate et annet menneske noen gang igjen.
Jeg hater deg ikke lenger.

For selv om jeg gikk ned for telling gang på gang, var du tross alt alltid den tapende parten. På lang sikt.

Og jeg er fortsatt her. Du er ikke her lenger.
Håper du har det bedre hvor enn du er nå.

Vi sees snart. For siste gang?