BleedMyselfDry

Vi er ute og kjører bil. Tror vi har vært på drive-in bingo, av alle ting. Det er sommer, sol, lyst. Grønne trær, frodig skog. Det burde vært en hyggelig historie. Men stemingen i bilen er mørkere. Vi krangler. Jeg husker ikke om hva. Neppe noe viktig.

Det utarter seg. Pulsen stiger, fortvilelsen er i anmarsj. Jeg vil ut, vekk, unna. Du kjører videre. Jeg ber deg om å stoppe, men du hører ikke. Du er sinna. Jeg er også sinna. Klarer ikke å kontrollere meg. Orker ikke å føye meg. Desperasjonen nærmer seg. Jeg må bort. River av meg beltet og åpner døra. I fart. Du drar tak i meg. Forbanna. Jeg slår meg løs, og vil bare derifra. Folmer etter døra på nytt, får den opp. Fast bestemt på at jeg skal vekk.

Utfallet blir ikke helt som tenkt. Jeg var klar for å møte asfalten. Istedet får jeg en sigarett i låret. Du presser gloen ned i låret mitt, og holder den der. Kroppen får sjokk av smerten. Tankerekkene blir brutt. Jeg slutter å kjempe. Og føyer meg.

Møtte deg på gata på vei hjem fra bytur. Sent, mørkt. Du var på min radar allerede. Vi ble stående og prate. Under en gatelykt, på en sykkelsti, i natten. Jeg aner ikke om hva. Du inviterte på nachspiel. Det ble en natt med lite drikke, men mange ord, berøringer, lepper, hvisking. Fascinerende, intenst. Nytt. Du svøpte meg inn i nettet ditt.

Jeg burde visst bedre. Jeg visste bedre. Eller gjorde jeg ikke? Tror kanskje jeg fortsatt ikke fullstendig vet bedre. Og hvis jeg ikke vet bedre idag, så visste jeg iallefall ikke bedre den gangen. For jeg ble advart. Ignorerte. Overhørte. Viljesterk, egen.

Hovmod skulle stå for fall.

Vi er på fest, det er sommer, lummert, regnet er iferd med å komme fallende. Det er sent, alkoholen har flytt. Du blir sinna for noe. Jeg husker ikke hva, hvorfor, hvordan. Vi er iferd med å gå. Høye stemmer, opphisselse, blikk. Jeg husker ikke rammene, bare følelsen. Prøver antagelig å roe stemningen. Du slår i veggen. Med knyttet neve. Igjen. Veggen blir rød. Jeg er sikkert redd. For mer som kan komme. Prøver å få deg med ut. Veggen får juling.

Så står vi på gata. Regnet drysser, fortsatt sinne. Jeg er på kne. Holder meg for munnen. Det renner sikkel gjennom hånda mi, ned på gata. Det blander seg med den lille bekken av regn. Svakt rødlig. Tårer og snørr følger etter. Jeg stirrer ned i våt, svart asfalt. Stirrer. Blunker. Jeg er like svart innvendig. Bunnløs svart. Rød på utsiden.

Bildene sitter igjen. Følelsen. Svartheten har blitt mer grå. Jeg kan la tunga gli på innsiden av munnen min. Arr.

Jeg blander kortene. Her er både sparkong, ruterknekt og hjerterkongen. De dras frem fra minnebunken tilfeldig. Det er ingen spilleregler. Jeg finner dem opp etterhvert som spillet avanserer. Sparkong er vanskelig, vond og fjern. Hjerterkong er nærmere, varmere, men sår. Ruterknekt får jeg se om jeg kommer til. Spillestrategien er uklar. Men bordet fanger.

Det lå et brev i postkassa mi. Hvit, vanlig konvolutt. Poststemplet Oslo Kretsfengsel. Skriften utenpå var stor og barnslig. Jeg hoppet over sju pulsslag. Tok det med inn, og åpnet det med dirrende hender. Jeg husker ikke lenger ordlyden nøyaktig. Jeg er ikke engang sikker på at jeg har brevet liggende fortsatt.

Det var en unnskylding. Jeg hatet unnskyldninger. Klossete skrevet. Fullt av stavefeil, dårlig språk. Men ordene var alikevel klare. Du var lei deg. Og ba om unnskyldning for å ha behandlet meg dårlig. Flere år etterpå. Det var sterkt. Og godt. Tror jeg må se om jeg fortsatt har brevet liggende…

Jeg svarte deg i tankene mine.

Blodet virvler rundt i kroppen. Hjertet dundrer. Tankene er langt, langt borte. I en annen verden. En verden av vellyst. Svetten pipler. Huden er rå.

Jeg vender sakte tilbake til virkeligheten. Blir oppmerksom på deg. Du ligger oppå meg. Inni meg. Veldig nært. For nært. Jeg er for naken.

Du ser på meg. Øynene dine stråler, glitrer, smiler. Varme og ømme, ømme, ømme. Det knyter seg inni meg. Det gjør vondt. Du lener deg nærmere, skiller leppene. Jeg trekker opp armene, folder dem over brystet. Må ha litt avstand. Hver berøring kjennes ut som nålestikk. Du åpner munnen, skal til å si noe. Jeg ser de 3 små ordene på vei opp. Du låser blikket mitt. Hjertet mitt vrenger seg.

Jeg vrir meg unna. Snur meg. Bryter øyeblikket. Lar deg ligge nær, men ikke for nært.

Når hjertet mitt har falt til ro kommer tårene. Lydløse. Såre.

De mørke tankene er veldig langt bak i kroppen idag, for langt. Men… kanskje jeg skal ramse opp noen episoder jeg kan skrive om senere. Som en slags forpliktelse ovenfor meg selv. Kjenner det blir ufattelig kipt bare å skrive ned stikkord. Best å gjøre det fortfortfort, vil ikke dra tankene for langt frem akkurat nå.

Sigarettsneip i låret

Sykehusbesøk

En natt i skogen

Innelåst

Pappa gråter

Dødsangst

Brevet

Det holder kjenner jeg..

Usikker på hvor jeg skal begynne her. Ta det kronologisk? Rulle opp historiene bakover? Eller ta tankene som de dukker opp? Dette er mine tanker. Gamle tanker. Gjemte tanker. Jeg forventer ikke at noen andre skal skjønne dem. Eller sammenhengene. Tror ikke jeg gjør det selv heller..

Tror jeg tar tankene som de kommer..

Jeg har bestemt meg. I sommer skal jeg besøke deg.
Det har vært i tankene mine en stund nå, faktisk flere år.
Men det har forblitt kun en tanke.

Fordi det er skremmende. Rart. Hjerteskjærende.
Det er så lenge siden vi møttes. Snart 20 år. Herregud, tiden flyr..

Du har vært i tankene mine mange ganger. I drømmene mine også. Og marerittene.
Sjeldnere og sjeldnere. Heldigvis?
Men det ligger alltid der. Tror du alltid kommer til å ligge der.

Jeg har elsket deg. Og hatet deg. Intenst. Mye mer enn jeg håper jeg kommer til å hate et annet menneske noen gang igjen.
Jeg hater deg ikke lenger.

For selv om jeg gikk ned for telling gang på gang, var du tross alt alltid den tapende parten. På lang sikt.

Og jeg er fortsatt her. Du er ikke her lenger.
Håper du har det bedre hvor enn du er nå.

Vi sees snart. For siste gang?

Men kanskje de faktisk bør skrangles litt med

Dette kan bli svin for perler

Men det får stå sin prøve

Jeg trenger å blø hjertet mitt tomt