Arkiv forhat

Arr

{ juni 30, 2007 @ 4:39 pm } · { arr, hat, minner }
{ } · { Kommentarer (4) }

Vi er på fest, det er sommer, lummert, regnet er iferd med å komme fallende. Det er sent, alkoholen har flytt. Du blir sinna for noe. Jeg husker ikke hva, hvorfor, hvordan. Vi er iferd med å gå. Høye stemmer, opphisselse, blikk. Jeg husker ikke rammene, bare følelsen. Prøver antagelig å roe stemningen. Du slår i veggen. Med knyttet neve. Igjen. Veggen blir rød. Jeg er sikkert redd. For mer som kan komme. Prøver å få deg med ut. Veggen får juling.

Så står vi på gata. Regnet drysser, fortsatt sinne. Jeg er på kne. Holder meg for munnen. Det renner sikkel gjennom hånda mi, ned på gata. Det blander seg med den lille bekken av regn. Svakt rødlig. Tårer og snørr følger etter. Jeg stirrer ned i våt, svart asfalt. Stirrer. Blunker. Jeg er like svart innvendig. Bunnløs svart. Rød på utsiden.

Bildene sitter igjen. Følelsen. Svartheten har blitt mer grå. Jeg kan la tunga gli på innsiden av munnen min. Arr.

Brevet

{ juni 14, 2007 @ 9:57 pm } · { hat, minner, tilgivelse }
{ } · { Kommentarer }

Det lå et brev i postkassa mi. Hvit, vanlig konvolutt. Poststemplet Oslo Kretsfengsel. Skriften utenpå var stor og barnslig. Jeg hoppet over sju pulsslag. Tok det med inn, og åpnet det med dirrende hender. Jeg husker ikke lenger ordlyden nøyaktig. Jeg er ikke engang sikker på at jeg har brevet liggende fortsatt.

Det var en unnskylding. Jeg hatet unnskyldninger. Klossete skrevet. Fullt av stavefeil, dårlig språk. Men ordene var alikevel klare. Du var lei deg. Og ba om unnskyldning for å ha behandlet meg dårlig. Flere år etterpå. Det var sterkt. Og godt. Tror jeg må se om jeg fortsatt har brevet liggende…

Jeg svarte deg i tankene mine.

Gjensyn

{ juni 8, 2007 @ 9:24 am } · { hat, minner, tilgivelse }
{ } · { Kommentarer }

Jeg har bestemt meg. I sommer skal jeg besøke deg.
Det har vært i tankene mine en stund nå, faktisk flere år.
Men det har forblitt kun en tanke.

Fordi det er skremmende. Rart. Hjerteskjærende.
Det er så lenge siden vi møttes. Snart 20 år. Herregud, tiden flyr..

Du har vært i tankene mine mange ganger. I drømmene mine også. Og marerittene.
Sjeldnere og sjeldnere. Heldigvis?
Men det ligger alltid der. Tror du alltid kommer til å ligge der.

Jeg har elsket deg. Og hatet deg. Intenst. Mye mer enn jeg håper jeg kommer til å hate et annet menneske noen gang igjen.
Jeg hater deg ikke lenger.

For selv om jeg gikk ned for telling gang på gang, var du tross alt alltid den tapende parten. På lang sikt.

Og jeg er fortsatt her. Du er ikke her lenger.
Håper du har det bedre hvor enn du er nå.

Vi sees snart. For siste gang?