BleedMyselfDry

Blodet virvler rundt i kroppen. Hjertet dundrer. Tankene er langt, langt borte. I en annen verden. En verden av vellyst. Svetten pipler. Huden er rå.

Jeg vender sakte tilbake til virkeligheten. Blir oppmerksom på deg. Du ligger oppå meg. Inni meg. Veldig nært. For nært. Jeg er for naken.

Du ser på meg. Øynene dine stråler, glitrer, smiler. Varme og ømme, ømme, ømme. Det knyter seg inni meg. Det gjør vondt. Du lener deg nærmere, skiller leppene. Jeg trekker opp armene, folder dem over brystet. Må ha litt avstand. Hver berøring kjennes ut som nålestikk. Du åpner munnen, skal til å si noe. Jeg ser de 3 små ordene på vei opp. Du låser blikket mitt. Hjertet mitt vrenger seg.

Jeg vrir meg unna. Snur meg. Bryter øyeblikket. Lar deg ligge nær, men ikke for nært.

Når hjertet mitt har falt til ro kommer tårene. Lydløse. Såre.

Det sies at det som ikke tar livet av en, gjør en sterkere. Jeg har betvilt denne påstanden mang en gang. Sterkere? Hva betyr det? Klokere? Bitrere? En erfaring rikere? Hva faen er rikere? Jeg ba aldri om å bli rik.

Jeg burde forbanne min stahet og min stolthet. Som fikk meg ut på dypt vann. Men som kanskje også gjorde at jeg holdt ut. Holdt meg flytende. Selv om jeg fortsatt kaver rundt i havet. På overflaten er det turkisgrønt. Fargerike vakre koraller. Papegøyefisk som lykkelig mumser mat høylytt. Men hvis jeg trekker pusten dypt, og dykker ned så langt jeg kan, så skimter jeg mørket der nede. I det fjerne. Det er kaldt og ensomt der nede…