BleedMyselfDry

Møtte deg på gata på vei hjem fra bytur. Sent, mørkt. Du var på min radar allerede. Vi ble stående og prate. Under en gatelykt, på en sykkelsti, i natten. Jeg aner ikke om hva. Du inviterte på nachspiel. Det ble en natt med lite drikke, men mange ord, berøringer, lepper, hvisking. Fascinerende, intenst. Nytt. Du svøpte meg inn i nettet ditt.

Jeg burde visst bedre. Jeg visste bedre. Eller gjorde jeg ikke? Tror kanskje jeg fortsatt ikke fullstendig vet bedre. Og hvis jeg ikke vet bedre idag, så visste jeg iallefall ikke bedre den gangen. For jeg ble advart. Ignorerte. Overhørte. Viljesterk, egen.

Hovmod skulle stå for fall.

Vi er på fest, det er sommer, lummert, regnet er iferd med å komme fallende. Det er sent, alkoholen har flytt. Du blir sinna for noe. Jeg husker ikke hva, hvorfor, hvordan. Vi er iferd med å gå. Høye stemmer, opphisselse, blikk. Jeg husker ikke rammene, bare følelsen. Prøver antagelig å roe stemningen. Du slår i veggen. Med knyttet neve. Igjen. Veggen blir rød. Jeg er sikkert redd. For mer som kan komme. Prøver å få deg med ut. Veggen får juling.

Så står vi på gata. Regnet drysser, fortsatt sinne. Jeg er på kne. Holder meg for munnen. Det renner sikkel gjennom hånda mi, ned på gata. Det blander seg med den lille bekken av regn. Svakt rødlig. Tårer og snørr følger etter. Jeg stirrer ned i våt, svart asfalt. Stirrer. Blunker. Jeg er like svart innvendig. Bunnløs svart. Rød på utsiden.

Bildene sitter igjen. Følelsen. Svartheten har blitt mer grå. Jeg kan la tunga gli på innsiden av munnen min. Arr.

Emily Dickinson

Jeg blander kortene. Her er både sparkong, ruterknekt og hjerterkongen. De dras frem fra minnebunken tilfeldig. Det er ingen spilleregler. Jeg finner dem opp etterhvert som spillet avanserer. Sparkong er vanskelig, vond og fjern. Hjerterkong er nærmere, varmere, men sår. Ruterknekt får jeg se om jeg kommer til. Spillestrategien er uklar. Men bordet fanger.

Hvorfor kunne jeg ikke være fornøyd med det vi hadde? Hvorfor jobbet vi ikke mer med forholdet vårt? Hvorfor var det en lettelse når det var over? Og hvorfor er det fortsatt vanskelig?

Det begynner å bli en god stund siden. Vi er fortsatt meget gode venner. Omgås stadig. Tror vi begge innerst inne er klar over at det kan bli vanskelig å finne noe som overgår hva vi hadde. Eller burde ha hatt. Burde vi forsøke igjen? Jeg har stilt meg det spørsmålet 1000 ganger. Uten å finne et svar. Og uten å agere. Reagere. Du har hintet. Jeg har oversett. Vet ikke hvorfor. Orker ikke helt forholde meg til det. Sikkert mitt tap.

Det er godt å være i nærheten av deg. Spesielt konserter bringer frem gode minner. Varme følelser. Det hender det stikker. Men jeg har mer lyst til å holde rundt deg enn å kysse deg. På mange måter er du som en liten gutt. Jeg trenger en mann.

Så hvorfor er det fortsatt vanskelig?

Fordi jeg elsker deg ennå. Det kommer jeg alltid til å gjøre. På mange måter var du mannen i mitt liv. Er?

Det lå et brev i postkassa mi. Hvit, vanlig konvolutt. Poststemplet Oslo Kretsfengsel. Skriften utenpå var stor og barnslig. Jeg hoppet over sju pulsslag. Tok det med inn, og åpnet det med dirrende hender. Jeg husker ikke lenger ordlyden nøyaktig. Jeg er ikke engang sikker på at jeg har brevet liggende fortsatt.

Det var en unnskylding. Jeg hatet unnskyldninger. Klossete skrevet. Fullt av stavefeil, dårlig språk. Men ordene var alikevel klare. Du var lei deg. Og ba om unnskyldning for å ha behandlet meg dårlig. Flere år etterpå. Det var sterkt. Og godt. Tror jeg må se om jeg fortsatt har brevet liggende…

Jeg svarte deg i tankene mine.

Blodet virvler rundt i kroppen. Hjertet dundrer. Tankene er langt, langt borte. I en annen verden. En verden av vellyst. Svetten pipler. Huden er rå.

Jeg vender sakte tilbake til virkeligheten. Blir oppmerksom på deg. Du ligger oppå meg. Inni meg. Veldig nært. For nært. Jeg er for naken.

Du ser på meg. Øynene dine stråler, glitrer, smiler. Varme og ømme, ømme, ømme. Det knyter seg inni meg. Det gjør vondt. Du lener deg nærmere, skiller leppene. Jeg trekker opp armene, folder dem over brystet. Må ha litt avstand. Hver berøring kjennes ut som nålestikk. Du åpner munnen, skal til å si noe. Jeg ser de 3 små ordene på vei opp. Du låser blikket mitt. Hjertet mitt vrenger seg.

Jeg vrir meg unna. Snur meg. Bryter øyeblikket. Lar deg ligge nær, men ikke for nært.

Når hjertet mitt har falt til ro kommer tårene. Lydløse. Såre.

Promises, promises
I’m feeling burned
You taught me a lesson
I didn’t want to learn

Why did I come here?
Please tell me again
Why did you ask me?
Don’t say you forget

I long for, I long for
I long for my home
I long for a land where
No man was ever known

With no neurosis
No psychosis
No psychoanalysis
And no sadness

I’ll pick up the pieces
I’ll carry on somehow
Tape the broken parts together
And limp this love around

Limp this love around

PJ Harvey

Det sies at det som ikke tar livet av en, gjør en sterkere. Jeg har betvilt denne påstanden mang en gang. Sterkere? Hva betyr det? Klokere? Bitrere? En erfaring rikere? Hva faen er rikere? Jeg ba aldri om å bli rik.

Jeg burde forbanne min stahet og min stolthet. Som fikk meg ut på dypt vann. Men som kanskje også gjorde at jeg holdt ut. Holdt meg flytende. Selv om jeg fortsatt kaver rundt i havet. På overflaten er det turkisgrønt. Fargerike vakre koraller. Papegøyefisk som lykkelig mumser mat høylytt. Men hvis jeg trekker pusten dypt, og dykker ned så langt jeg kan, så skimter jeg mørket der nede. I det fjerne. Det er kaldt og ensomt der nede…